Til et sted hvor ingen kan dømme meg

Jeg har så lyst til å reise. Til et sted jeg aldri har vært, til mennesker jeg ikke kjenner, til noe helt nytt. Jeg ser på bilder på weheartit og drømmer meg bort, jeg tenker: "Tenk om jeg hadde vært her. Da kunne jeg gjort hva jeg ville. Ingen hadde visst hvem jeg var uansett, jeg kunne gjort akkurat hva som passer meg, uten at noen kjente meg igjen." Så kikker jeg opp fra pc-skjermen og tvinger fokus tilbake til matteleksene.

Hvorfor tenker jeg sånn? Hvorfor skal jeg bry meg om hva andre tenker om meg- det er jo mitt liv? Utrolig nok har jeg begynt å tenke mer over hva andre tenker om meg nå enn tidligere. Hele barneskolen og mesteparten av ungdomsskolen var jeg sikker på meg selv, jeg brydde meg lite om hva andre mente eller alt dramaet rundt baksnakking osv. Men nå? Jeg føler jeg blir stirret på, at folk ler når jeg går forbi eller hvisker om meg hvis jeg har på meg noe litt annerledes enn "alle andre". Hvorfor har jeg begynt med sånt tull nå, jeg som var så godt i gang?

Jeg vet jo så veldig godt at det egentlig bare er hjernen min som lurer meg til å tenke sånn, men det virker like virkelig hver gang. Hvorfor har jeg begynt med dette nå? Hvorfor vil jeg plutselig starte på ny...nå?


Masse tanker, måtte bare få litt ut- mer zpennende innlegg senere :)

-EK

4 kommentarer


Tanja Amanda Höglund Pettersen
-26.01.2016 kl:14:53


Så bra skrevet, elsker slike ærlige og personlige innlegg.

Hadde satt kjempe stor pris på om du tok en titt innom min blogg også :) Ha en fortsatt super dag videre!
Edel Kristina
-26.01.2016 kl:15:31


Tanja Höglund Pettersen:
Tusen takk, så bra du likte det! Skal ta en titt innom :) ha en fin dag videre, du også ;)
marte Johannessen
-26.01.2016 kl:19:50


Enig i det du skriver
Edel Kristina
-26.01.2016 kl:21:14


martejohannessen:
Så bra jeg ikke er alene <3

Skriv en ny kommentar